Hva er kryptovaluta, blockchain og NFT?

NFT presenteres som redningen for digital kunst. Vi har fått apekatter som kjeder seg og pikselerte småbilder. Firmaer som Nike og Adidas, motehus som Gucci og Karl Lagerfeld, kjendiser som Justin Bieber og Melania Trump, alle har meldt seg på for å selge i dette nye markedet. Til og med anerkjente kunstnere som Bjarne Melgaard har har laget og solgt NFT-kunst.

Hva er blockchain?

De fleste av oss lar banker og kredittselskaper holde orden på de finansielle transaksjonene våre. Dette gjør de i private, sentraliserte reskontroer. Altså reskontroer bankene kjører på sine egne private servere og som bare de har tilgang til. For å finne ut hvor mye penger vi har eller for å kjøpe noe, må vi kontakte banken, de eier sannheten.

Blockchain er en teknisk løsning på en offentlig og distribuert reskontro. Da lagres transaksjonene offentlig tilgjengelig og duplisert på mange steder kalt noder. Når blokkene lagres på mange noder i blockchain-nettverket, sikres det at reskontroen alltid er tilgjengelig. Samtidig forhindrer det endringer i historikken, siden man da må endre i alle nodene. Hvem som helst kan melde seg på som en node i nettverket ved å installere programvare på datamaskinen. Navnet ‘blockchain’ kommer av at hver transaksjon som lagres inneholder en kryptert referanse til den forrige transaksjonen. Denne kombinasjonen av transaksjon og referanse kalles en blokk. Siden blokkene refererer til hverandre som i en kjede, omtales det som en blockchain.

Når noen ønsker å legge inn en ny transaksjon, begynner nodene å validere denne transaksjonen. For Bitcoin, den første populære blockchain-implementasjonen, brukes en tung og krevende beregning. Men når svaret er publisert, er det lett for de andre nodene å verifisere at den er riktig, litt på samme måte som det er enklere å se at et tall er delelig med fem, enn å faktisk dele det med fem. Det oppstår dermed en konkurranse om å bli først ferdig med en slik validering. Den noden som blir først ferdig avgjør hvilken transaksjon som blir den neste i kjeden. Andre transaksjoner må så prøve på nytt.

Det er altså en innsats fra nodene i form av CPU-kraft og energi. Som betaling får nodene betalt i bitcoin. Dette arbeidet kalles ‘å mine’.

Godkjenning av transaksjoner er altså basert på en konsensusalgoritme som mennesker ikke skal kunne påvirke. Fordelen med dette er at det er vanskelig å trikse med transaksjoner. Når en transaksjon først er godkjent, vil den for alltid være godkjent. Alle påfølgende transaksjoner inneholder en kjede av blokker som til slutt peker på den første transaksjonen. En transaksjon kan derfor ikke endres i ettertid, uten å samtidig endre alle påfølgende transaksjoner.

Kombinasjonen av mange noder som skal bli enige, de krevende beregningene og betalingen for arbeidet, gjør at et angrep på en slik kjede koster mer enn å samarbeide. Dermed gjør kjeden seg sterkere for hver nye node som deltar i en selvforsterkende sirkel. Ulempen er at dette er både ressurskrevende og langsomt. Bitcoin takler i underkant av 10 transaksjoner i sekundet. Til sammenligning gjør VISA ca. 1 700 mens Mastercard påstår de klarer ca. 5 000.

Denne måten å verifisere transaksjoner på kalles ‘proof-of-work’ (PoW). Hver transaksjon med Bitcoin krever omtrent 750 kWt med energi. For å redusere ressursbehovet, har en del nyere kryptovalutaer begynt å benytte seg av noe de kaller ‘proof-of-stake’ (PoS). Der låser nodene unna en del av kryptomyntene de har som pant. Til gjengjeld får de tildelt valideringsoppdrag. Der PoW medfører en konkurranse om å bli ferdig først, velges én node for valideringen i PoS. Siden det er tilfeldig hvilken node som blir valgt, er det fremdeles mer lønnsomt å delta enn å prøve å jukse. Avalanche klarer 5 000 transaksjoner i sekundet. Tiden det tar for å få verifisert en transaksjon går da ned fra Bitcoins snitt på 10 minutter, til et akseptabelt snitt på under 2 sekunder. Energibehovet går da også ned i nærmere 0 pr. transaksjon.

I begge disse måtene å validere transaksjoner på, kan man påvirke hvor mange transaksjoner man får jobbet med. I PoW, er det ren CPU-kraft som styrer. I PoS vil antall mynter som er låst vekk som pant påvirke sjansen for å få tildelt oppdrag. Dermed er det teoretisk mulig å ta over begge disse nettverkene. Men ved at det er mange noder som deltar, reduseres denne sannsynligheten kraftig. I Bitcoin må man ha kontroll med 51% av datakraften for å kunne få styrt transaksjonene. Nevnte Avalanche skal takle at opptil 60% av nettverket er ondsinnet.

Gitt den tilgjengelige datakraften i et distribuert system, er det ikke så rart om det er mulig å få opp hastigheten i forhold til en sentralisert system som VISA/Mastercard. For eksempel finnes en patentert Hedera Hashgraph som skal kunne klare over 250 000 transaksjoner i sekundet.

Hva er kryptovaluta?

Kryptovaluta er den myntenheten som brukes på transaksjonene i en blockchain. Betalingen som gis for validering av transaksjoner, er i den samme valutaen. Dette lager et lukket system der man må delta for å få mynter man kan bruke for å utveksle varer og tjenester betalt med kryptovalutaen og lagret på blockchain-en. Siden myntene er knyttet til kjeden, kan man følge hver andel av hver mynt gjennom alle transaksjoner den har deltatt i. Oppdeling av en andel i mindre andeler er en transaksjon som alle andre. Det er derfor umulig å bruke den samme myntandelen mer enn en gang.

Men et slikt lukket system har liten verdi. Derfor er det opprettet børser der alle kan kjøpe og selge kryptovalutaer. Prisen avgjøres av tilbud og etterspørsel, på samme måte som på en aksjebørs. Dette gjør at kursen kan variere voldsomt fra dag-til-dag og fra time-til-time. Kryptovalutaer ligner dermed mer på høyrisiko verdipapir enn på vanlige penger. De er hverken støttet av verdifullt metall (gullstandard) eller av en nasjonal sentralbank (fiat-penger). Kryptovalutaene har den verdien de selges for. Forskjellige kryptovalutaer har forskjellige holdninger til disse fluktueringene. Noen, som Bitcoin, mener dette er som det skal være. Andre, som Ethereum, forsøker å styre prisen ved å stadig justere kostnaden og betalingen for å validere en transaksjon slik at antall nye mynter ikke stiger for raskt. Enkelte kryptovalutaer anser dette som et så stort problem at de knyttes til en tradisjonell valuta. Da stiller et firma opp med garanti på at alle skal kunne veksle inn sine mynter i et en-til-en forhold med for eksempel amerikanske dollar eller euro. Denne siste typen kalles ofte for ‘stablecoin’.

Det nærmer seg 20 000 forskjellige kryptovalutaer. Bitcoin og Ethereum er de to største. Det arbeides for å øke samhandling mellom de forskjellige implementasjonene. For eksempel finnes valutaen Tether nå på minst 8 forskjellige blockchains.

Hva er en lommebok?

Krypteringen i en blockchain er basert på Public Key Encryption, en såkalt asymmetrisk kryptering. Det betyr at hver deltager har to nøkler, en offentlig og en privat. Meldinger kryptert med den offentlige nøkkelen kan bare dekrypteres av den private, og meldinger kryptert med den private kan bare dekrypteres med den offentlige nøkkelen. Dette betyr at når Alice krypterer transaksjonen med sin private nøkkel, kan alle på nettverket verifisere at den transaksjonen ble utført av Alice. Når Alice også krypterer med Bob sin offentlige nøkkel, er det kun Bob som kan pakke ut og ta eierskap til pengene som er overført. Den offentlige nøkkelen virker dermed på samme måte som en bankkonto, mens den private nøkkelen gir rett til å ta penger ut av den kontoen. Alle transaksjoner er offentlige, så alle kan se at Alice har sendt penger til Bob. Men det kan være svært vanskelig å finne ut hvem Alice og Bob er, eller om de faktisk er forskjellige personer.

En lommebok holder på disse nøklene for en deltager i en blockchain. Den enkleste måten å begynne å bruke kryptovaluta, er å opprette en lommebok på en av de mange kryptobørsene som finnes. En slik online lommebok vil ofte også gi mulighet for andre tjenester, så som signering av smarte kontrakter. Men lommeboken inneholder altså ingen kryptomynter, bare retten til å motta eller bruke dem. Alle som har tilgang til lommeboken eier dermed pengene. For å slippe å stole på at kryptobørsen holder lommeboken sikker, vil de fleste flytte pengene til en lommebok de selv kontrollerer. Dette kan være alt fra et nøkkelpar lagret på lokal maskin til et nøkkelpar inngravert i metall lagret i en brannsikker safe gravd ned på et hemmelig sted. Siden det er forbundet med en kostnad å utføre transaksjoner, vil de fleste ha et begrenset antall lommebøker og overføre penger kun når det er nødvendig.

Hva er smarte kontrakter?

En smart kontrakt er et program som lagres som en transaksjon på en blockchain. Dette kan for eksempel være noe så enkelt som en betaling i fremtiden. Dermed kan man enkelt introdusere lån og pant på en blockchain. Både Bitcoin og Ethereum støtter smarte kontrakter, men Ethereum ble laget for å være en distribuert virtuell maskin. Det er derfor mye vanligere med slike kontrakter på Ethereum nettverket enn på Bitcoin sitt.

Hva er NFT?

En hver mynt i en blockchain er like gyldig som en alle de andre, de er utbyttbare. En NFT, non-fungible token, har innebygget en unik ID slik at den er spesiell. Til sammenligning er en hundrelapp utbyttbar med en annen, eller med to femtilapper. En litt stor diamant eller et kunstverk, derimot, vil være unikt. Disse kan ikke nødvendigvis byttes ut med andre tilsvarende gjenstander, det finnes ingen slike gjenstander. De er derfor ikke-utbyttbare (non-fungible). NFT bruker smarte kontrakter til å gjøre seg unike. Hvis eierskap til en gjenstand kan knyttes til en NFT, kan salget av NFT-en medføre overføring av eierskap til gjenstanden. Dette kan dermed brukes til å kjøpe og selge fysiske gjenstander på en blockchain. Tilsvarende kan det gjøre virtuelle kunst unik på samme måte som fysisk kunst er det.

Hvorfor blockchain og kryptovaluta?

I den fysiske verden, har penger verdi fordi vi kan betale skatt med dem. Mao. de har verdi fordi myndighetene i landet vårt sier at de har verdi. Tidligere har denne verdien vært knyttet til edle metaller, for eksempel den såkalte gullstandarden. I moderne tid har verdien vært direkte knyttet til at de nasjonale sentralbankene deklarerer hva verdien skal være. Dette kalles fiat-penger, etter den latinske betydningen av fiat: ‘la det bli gjort’. Myndigheter i forskjellige land samarbeider nå for å holde valutakursene nokså stabile i forhold til hverandre. De enkelte land kan sette opp og ned styringsrenten samt trykke eller destruere pengesedler for å forsøke å balansere valutakurs og inflasjon.

Når vi skal betale på Internett, kan vi ikke levere fra oss kontanter. Dessuten er det ikke sikkert at mottakeren ønsker å bruke samme valuta som oss. Da må vi bruke en tredjepart både selger og kjøper stoler på, for å gjennomføre handelen. Typisk bruker vi da kredittselskaper som Visa, Mastercard eller Klarna. Dette forhindrer at kjøper bruker pengene sine flere ganger. Kredittselskapet sørger for innhenting av midler, og garanterer samtidig at mottaker får pengene sine. De gir også kjøper en klagemulighet hvis kvalitetene på varen ikke tilsvarer det som ble lovet. Det blir da kredittselskapets oppgave å tilbakebetale og innhente midler fra selger. Dette siste kan gjøres ved å tilbakeholde nye betalinger. I siste instans, kan kredittselskapet nekte handel med en selger.

Disse nevnte tillitene har en pris. Både tilliten til sentralbanken og styringen av valutakurser, og tilliten til kredittselskapene. Da Bitcoin ble foreslått, i 2008, var hovedformålet å kunne tillate salg på Internett, uten å ha et mellomledd. Ved å kunne garantere at en digital mynt kun kan brukes en gang, og samtidig garantere at en transaksjon aldri kan omgjøres, forsvinner behovet for denne tredjeparten. Vitalik Buterin, som startet Ethereum, sier det slik:

Bitcoin har et maksimum antall mynter som kan lages. Det gir, i følge definisjonen, den ekstra fordelen at valutaen vil være helt uten inflasjon. Bitcoin er derfor ofte favoritten til de som ønsker seg tilbake til gullstandarden for penger. Dette er typisk laissez-faire-kapitalister med stor tiltro til markedets evne til selvregulering.

Ethereum har en helt anderledes tilnærming. Der er det ikke noe maks-tak på antall mynter. Hvor mange nye som kan genereres endres stadig ved å endre på kostnadene på hver transaksjon og belønningene for å validere dem. Disse endringene gjøres ved å oppgradere koden eller ved å legge ut en smartkontrakt. Alle noder som oppgraderer eller aksepterer kontrakten, vil være med på de nye reglene. De som ikke vil være med, fortsetter under de gamle reglene. Ethereum virker dermed å søke en fortsettelse av den nåværende økonomiske strukturen, men der nettverket erstatter både sentralbanker og kredittselskaper

Tether, og andre stablecoins, er eksplisitt knyttet til en gitt fiat-valuta. Formålet med disse vil derfor begrense seg til å kunne gjennomføre transaksjoner billig og effektivt, uten å måtte stole på store enkeltselskaper. Det vil si at sentralbankene får operere videre i fred, mens kjeden overtar for kredittselskapene.

Hva med feil?

Alt som har vært nevnt hittil er basert på programmert kode for datamaskiner. Både koden som genererer nøkler, verifiserer transaksjoner, distribuerer transaksjoner, utfører smarte kontrakter og de smarte kontraktene selv, er kode skrevet av mennesker for at datamaskiner skal utføre dem. Slik kode inneholder alltid feil.

Ved en del anledninger, har feil i Ethereum-koden eller i koden i en smart kontrakt blitt utnyttet til å overføre penger uten å ha den riktige private nøkkelen. Ethereum har da ofte valgt å avbryte den kjeden. Den neste transaksjonen som godkjennes, refererer da til en annen en den som egentlig er den siste transaksjonen. Ved å velge den transaksjonen som den uregelmessige transaksjonen er basert på, vil nettverket fortsette som om ingen mynter ble stjålet. Dette kan selvsagt alltid gjøres, men forutsetningen er at flesteparten av nodene er med på endringen. Første gang dette skjedde, i 2016, delte Ethereum-nettet seg i to, den ene støttet av oppfinnerne av nettverket. Den andre mente at sannheten er i kjeden, så slike reverseringer ikke var tillatt. Denne grenen heter Ethereum Classic, og har innført et tak på antall mynter. De er dermed nærmere Bitcoin i filosofi.

Det har siden vært flere slike reverseringer i Ethereum-kjeden når alvorlige feil har blitt oppdaget. I disse tilfellene har ingen videreført kjeden med den urettmessige transaksjonen. Dette er en grunnleggende egenskap ved en blockchain. En hvilken som helst node kan når som helst forsøke å overbevise de andre nodene om hva som er siste transaksjon. Selv om formålet med Bitcoin var å lagre transaksjoner på en måte som gjorde at de aldri kunne endres, kan nettverket av noder alltid bestemme seg for noe annet. Bitcoin måtte gjøre en slik endring i 2010 da det ble oppdaget en katastrofal feil i koden.

Hva kan det brukes til?

Disse teknologiene endrer på hvordan vi ser på handel og samarbeid. Det blir for eksempel veldig lett å sende penger til en venn i et annet land. Å sende penger til noen i USA er i dag svært komplisert. Ved å opprette en lommebok, kjøpe noe kryptovaluta og sende til mottakerens lommebok, kan dette gjøres på sekunder.

I land der det er begrensninger på hvem som kan eie en bankkonto, kan kryptovaluta gi en utvei. Slik ser det i hvert fall ut i Afghanistan der kvinner bruker Bitcoin som en undergrunnsvaluta.

Smarte kontrakter kan også være en interessant måte å sørge for at transaksjoner skjer, uavhengig av at mennesker følger opp. Dette kan sørge for fordeling av arv, del-betalinger når spesifiserte mål er oppnådd osv.

Ved å kombinere delte lommebøker med smarte kontrakter, er det mulig å opprette en distribuerte, autonome organisasjon, en såkalt DAO. Dette er organisasjoner som opererer som firmaer på tvers av landegrenser. Siden de kan opprettes på sekunder, kan de være svært effektive for eksempel for å finansiere hjelpeoperasjoner o.l.

Har det noen ulemper?

Men ulempene er også ganske opplagte. Kriminalitet er kanskje den første man tenker på. En av grunnene til at det er enklere å opprette lommebøker på en blockchain enn en konto i en bank er nasjonale og internasjonale regler rund KYC (Know Your Customer), AML (Anti-Money Laundering) og CFT (Combating the Financing of Terrorism).

Et annet opplagt problem, er at kryptovaluta ikke har samme forutsigbare verdi som fiat-penger. I tillegg flyttes muligheten for å påvirke verdiendringene ut av nasjonalstaten og ut i de som har makten i en blockchain.

Et mer underliggende problem, er at med 51% av CPU-kraften i en PoW-blockchain, kan man ta over hele kjeden. Dette er selvsagt svært dyrt, men Kina er svært nærme dette for Bitcoin.

Hvordan alt dette vil påvirke vår nordiske samfunnsordning er helt uklart og må analyseres dypere.